Kan du hjelpe..

av Spa-Dam  april 26, 2010 at 6:04 pm (1)

watch?v=9ugXmU111Pg

Livet butter i mot,
klarer ikke ta vare på meg selv.
Jeg føler jeg mister alt,
det raser og raser.
- Og alt skjer iløpet av ett sekund.

Jeg bestemte meg,
er ingen som kan hjelpe uansett.
Så nå er det min tur til å møte,
deg igjen i himmelen <3

Ser opp i skyene,
er du der.
Hører din gråt styre kontrollen,
og du sier du er altfor nær.

Du vil ikke jeg skal komme,
men jeg kommer alikavel.
Snart kan vi se stjernene sammen,
fra en sky i himmelen..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Comments Off

Er jeg egoistisk når jeg velger som jeg gjør, når ingen vil hjelpe til det motsatte…

av Spa-Dam  april 22, 2010 at 7:36 pm (1)

Føler meg egoistisk,
fordi jeg sitter her nå og ikke ser håp lengre.
Føler meg egoistisk,
fordi jeg sitter her nå og nekter å leve mer.

Vil de andre kalle meg for egoist,
eller vil de se at jeg faktisk prøvde.
Jeg tryglet om hjelp,
de siste ukene igjen og igjen.

Men ingen hører,
du klarer det du med dine ressurser.
Så da sitter jer her,
og jeg klarer det faktisk ikke.

Jeg prøvde holde ut til idag,
for å ikke være egoist.
Spurte legen om hjelp,
jeg tryglet han.
- men han sa du klarer det..

Gråt og gråt,
jeg klarer ikke det.

Og hva skjedde,
jeg kom hjem og alt bare raste.
Er så sliten at alt jeg ønsker,
er å sove for alltid!

Ønske var å få hjelp,
hjelp til å makte.
Men jeg blir nekten den hjelpen,
så da hjelper jeg meg heller selv.
- Til å få fred fra det vonde og motgangen fra helsevesenet.

Dere tror dere kan alt,
kanskje fra bøker.
Men dere kan ikke å behandle enkelte mennesker,
jeg gråter over ropene jeg ga til dere.
- Over at jeg ikke tok valget om å gi opp før..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Comments Off

Jeg gir opp livet og kampen </3 For hjelpen er ikke der….

av Spa-Dam  april 21, 2010 at 7:49 pm (1)

Jeg prøver holde ut,
og jeg ba så åpent og ærlig om hjelp.
For første gang sa jeg rett ut hva jeg trengte,
hvordan jeg kanskje kunne få vokse meg sterk.
- At jeg kunne makte å holde ut.

Men jeg ble avvist,
de bare gjør meg så slitne.
Tankene og helsevesenet,
jeg er lei av å kjempe mot meg selv og helsevesenet.

De kommer med god ord,
men tror de virkelig på dem selv.
Ingen får lure meg til å kjempe mer,
nekter å ta i mot mer dritt.

Det er nok å prøve holde ut hvert sekund,
i ett liv en ikke skjønner noe utav.
Jeg ønsker hjelp,
men jeg får den ikke.

Har ropt så mange ganger,
det er ikke rettferdig.
Hvorfor gir dere meg ikke en sjangse til livet,
i stede tar dere det fra meg.

Jeg sa sist jeg snakket med dere,
dette er siste gang jeg roper om hjelp.
Orker ikke å ikke bli hørt flere ganger,
neste gang lar jeg det bare synke og gå.
- Synke skipet og aldri komme opp igjen.

Noen gjør ting for oppmerksomhet,
jeg gjør ikke det.
Mine ord håper jeg engang blir hjelp for slike som meg,
de som ikke blir hørt i helsevesenet.
- Og i stede havner blandt statistikken.

Ikke gi håp til mennesker under løgner,
gi dem ikke handen for så trekke den tilbake.
Dere gir meg handen hver gang jeg trenger hjelp,
men etter ett døgn lar dere min sile ut av deres.

Det er nok nå,
dere gir meg ingen grunn til å kjempe mer og holde ut.
Dere kan ikke hjelpe meg,
men tenk på det neste gang.
- Hør på hvert ett menneske for ingen er like.

Takker fint for meg nå,
jeg sier stille farvel.
Forventer ingenting av noen lengre,
er vandt til å måtte klare meg selv.

Jeg har klart meg selv siden jeg ble født,
har måttet kjempet hvert ett skritt alene.
Eneste backupen jeg har hatt er helsevesenets vrange sjebne,
siste ord er sagt.
- Dere ønsker ikke hjelpe meg å leve!

Føler meg takket på av de eneste ene,
jeg fulgte alt dere ba om.
I stede tok dere alt i fra meg,
jeg håper at dere en dag ser alle diktene mine.
- Så skjønner dere kanskje at det ikke var så lurt å la meg streve alene.

Takk for det dere ikke ga,
takk for at dere ikke hørte.
Takk for at dere tok gnisten fra meg,
og takk for at ingen var til stede!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Comments Off

Siste løsning egoistisk, når en virkelig har prøvd alt?

av Spa-Dam  april 20, 2010 at 7:39 pm (1)

watch?v=bIfQluvYEnY

 

Jeg ser ingen utveg,
tankene har overtaket på min sjel.
Den gråter mange tusen tårer,
som aldri noen ser.

Min sjel har ropt seg syk og tom,
den orker ikke mer.
Fanget i tankenes store gap,
der flukt er altfor sent.

Min kropp er sliten nå,
men sjefen vil ikke dø.

Mørket trenger seg inn i meg,
er det nå siste løsning skjer.
Jeg ser ut i rommet,
og alt jeg ønsker er fred.

Fred fra meg selv og smerten,
jeg ba om å få en sjangs.
Men sjangsen fikk jeg ikke,
heller en sjel som er spist opp.

Det er ikke noe igjen av meg,
ikke en følelse av fremtid.
Jeg ser ikke for meg natten,
ikke dagen i morgen.
- Ser rett og slett ingenting.

Det eneste som sitter i meg er :
hvorfor sier de vi er egoistiske når alt er prøvd?
Når det ikke finnes hjelp for deg,
og livet du kjemper for blir smerter resten av det.

Jeg vil ikke at folk ska si at jeg var egoistisk,
vil at folk skal skjønne at det er siste utveg.
Siste sjangse for å fjerne smerte,
smerten som ingen vil hjelpe deg med.

Er så utrolig lei nå,
så redd og så jævla alene.
Er rett og slett ikke sikker på enden,
men er redd den fjerner meg fra tilstedeværelsen :’(

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Comments Off

Klarer ikke mer..

av Spa-Dam  april 20, 2010 at 4:35 pm (1)

sorry

Tårene triller,
er så redd.
Redd meg selv,
og hva jeg kan finne på.

Vil så gjerne klare kampen,
leve ett verdig og herlig liv.
Men,
jeg klarer ikke kjempe mer.

Alene,
makte og takle.
Nå bare gråter jeg,
for det går bare ikke mer.

Dere sier at jeg må stå imot,
så vil alt bli bedre.
Men jeg klarer ikke stå i mot alene mer,
jeg pakker sammen.

Pakker med meg mine tanker,
følelser…

Orker ikke ruse meg mer,
vil ikke se arrene mine lengre.
Ønsker ikke klikke å måtte sy igjen,
vil ikke møte noen i hjelpeapparatet.
De bare dømmer meg for journalen og diagnosen min,
orker ikke kjempe mot dem mer.

Orker ikke, makter ikke.
Men værst av alt :
Jeg klarer ikke :(

Vil,
men tankene strømmer på.
Og jeg klarer ikke rote meg utav det,
Hva gjør jeg nå.

Følger strømmen og blir en av statistikken,
eller kjemper jeg videre i denne smerten.

Vil så gjerne leve,
men stopper ikke dette nå så aner jeg ikke.
Har ikke krefter til å stå i mot mer,
tankene vinner.

Vil ikke at de skal vinne,
bare jeg klarer ikke sitte her mer.
Ropte om hjelp så høgt jeg kunne,
ingen ville høre.

Orker ikke å ikke bli hørt mer,
jeg finner ingen veg utav dette kaoset.
Gråter over meg selv og livet,
livet jeg så gjerne vil ha.
- Men ikke orker å kjempe mer for..

Jeg er tom,
helt tom.
Energien er borte og jeg er så redd,
hva skjer nå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (2)

Sliten fra livet…

av Spa-Dam  mars 5, 2010 at 1:54 pm (1)

2008_03_10_broken_heart

Jeg ser ikke annet enn mørke skygger,
min munn er lukket for evig.
Den orker ikke bevege seg,
nekter rett og slett å slippe ut ordene..

Trodde det skulle gå så bra,
men nå er vel valget egentlig veldig klart.
For første gang vet jeg at jeg velger riktig,
først kommer freden så kommer kulden..

Trekker dynen over meg,
kravler rundt..

Prøver holde tanker og alt langt unna meg,
men uansett hvor hardt jeg prøver
- de klarer å trenge gjennom..

Ser det nå,
jeg klarer ikke mer å stå i mot dem.
Det er så utrolig vanskelig å jobbe mot livet,
hvor ble det av den dagen jeg skulle leve for livet..

Den dagen kommer desverre aldri,
før det er for sent..

Later igjen mitt hjerte,
synker meg ned i kulden..

Tar farvel..

( Ett dikt etter gammelt )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Comments Off

Så utrolig lei nå

av Spa-Dam  juli 26, 2009 at 9:42 pm (1)

Så utrolig lei <`3

Jeg orker ikke denne makt kampen inni meg mer,
hvordan kan det snu og jeg kan le fritt uten å måtte gråte i ettertid.
Kommer den dagen noen gang for meg, vil jeg kunne si jeg er frisk.
Eller forblir livet en lek som katt og mus resten av mitt liv.

Hvordan skal jeg klare meg selv, når alt stritter i mot.
Hva skal jeg gjøre når tankene trykker meg i asvalten,
og aldri vil slippe taket og speile det menneske jeg er.
Når tid kommer tiden min der jeg kan leve og le,
uten at tårene trekker meg ned igjen.

Mine arr er synlige for meg og alle andre,
hver gang dusj strålen skal treffe min kropp gråter jeg.
Hvorfor er jeg så ekkel og ingen vil ha meg,
hvordan kan jeg forlange noe av andre,
når jeg ikke klarer leve med meg selv.

Tro og håp, led meg i riktig retning.
Men enda må jeg rope og rope, hjelp.
Når skal mine ord bli hørt og noen tro på meg,
nårtid kan det snu og jeg bli akseptert for den jeg er.
Og mine følelser kan slutte å være så intense.

Kommer den dagen da jeg klarer å la vær å gråte over ingenting,
kommer den dagen da jeg kan le fritt uten å måtte gråte etterpå.
Kommer den dagen der jeg slipper å straffe meg selv fordi jeg har en bra følelse,
kommer virkelig den dagen da jeg kan verdsette det livet jeg har fått.

Å sitte alene hver eneste kveld og være så redd at jeg tror mitt hjerte stopper,
at følelsene river meg over ende og gjør søvnen utrygg.
Vil jeg noen gang kunne stille meg opp og si jeg gir en god f,
en god f i hva andre mener og føler.
At jeg kan være ett menneske som klarer det samme som sine venner.

Kampen for en bedre tilværelse har blitt snudd på hodet,
ikke ble det bedre med tiden men verre.
Alle symptomene som sitter i kroppen gjør meg redd og utilpass,
ikke kan jeg si jeg er glad og ikke kan jeg vise mine tårer.
For alle bare dømmer deg fra det de ser og hører,
så alle mine bønner går til alle rundt meg.

Meg selv og mitt liv kommer i siste rekke,
men nå har jeg desverre ikke tid til å sitte her og vente.
Jeg har aldri hatt tid over meg for jeg er så sliten og lei,
at alt jeg ønsker er at alt skal snu.
At jeg kan føle meg fri i stede for å sitte fanget i enn kropp jeg ikke tilhører.

Kommer den dagen da jeg kan springe i gresset og føle meg fri,
kommer den dagen noen gang eller blir det forsent.
Kommer den dagen jeg kan smile og le fordi jeg har det bra,
kommer virkelig den dagen når alt det vonde kan stoppe og jeg kan være glad uten å spille det.

Selv om livet er for kort til å gå i sorg,
så lever jeg noen sorg fullte dager.
Møter jeg mennesker som jeg stoler på så snur jeg om med en gang,
da er jeg bli og later som at alt er bra.

Vil jeg noen gang tørre å spørre om en skikkelig hjelpe plan,
slik at jeg kan komme meg ut av den smørja jeg er i.
Klarer jeg å inrømme for meg selv og andre at dette ikke går mer,
at det må komme hjelp på dagen og ikke bare sende meg hjem igjen.

Nårtid kan jeg si at jeg er frisk og er ett vanlig menneske,
vil det virkelig noen gang skje.
Eller lever jeg i dette helvette for resten av mitt liv,
jeg mener det kroppen min orker det ikke mer.

Alt er så forandret,
ikke i riktig retning desverre.
Den går innom alle vonde faktorer,
den gir meg kroppslige plager som ikke vil slippe taket.
Den gir meg mer angst enn hva jeg noen gang har opplevd,
og siden jeg alltid har måttet hatt hjelp så vil ingen høre nå.

Mine ord blir dømt,
og jeg klarer ikke si hva som skjer med meg.
Jeg er redd fordi jeg alltid har blitt dømt,
hvorfor skal det denne gangen være annerledes.

Kampen over ett verdi liv og verdifullt liv svikter meg,
den drar meg ned igjen og folkene i mitt hode sier jeg er feig.
Først får jeg ikke sladre eller si hvordan jeg har det,
og etterpå så er jeg feig.

Jeg blir så forvirret av alt som skjer inne i mitt hode,
til tider kunne jeg ønske at hodet var laget av stein.
Først skal jeg straffes for den jeg er,
så må jeg straffe meg selv fordi jeg har sagt til noen hvem jeg er.

Nårtid skal denne rund dansen ta slutt,
alt jeg vil er at andre skal være glad i meg.
Ikke slik som nå da jeg ikke er god nok og bare ett mislykka menneske,
kan det snu og andre vise meg den forståelsen som jeg viser til dem.
For kommer ikke den dagen snart,
så vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg klarer ikke være alene fordi jeg er så redd,
å møte mine folk blir for tøft fordii jeg er så redd.
Å være med trygge folk som vet hva de driver med kan gi meg en trygghet,
men gjett om jeg er dritt lei av og stadig måtte ha hjelp.
Jeg er så redd at jeg tørr ikke be om hjelp mer,
mine tanker går til mine fordi jeg er så glad i dem.

Men når kan jeg starte å bli glad i meg selv?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (1)

Jeg Vil Sove For Alltid

av   desember 18, 2008 at 5:34 pm (Ukategorisert)

Vil lukke mine øyner og aldri åpne dem mer.
Ønsker lukke min munn og aldri åpne den igjen.
Stoppe mine tanker og aldri tenke mer.
Glemme alt og aldri huske mer.
Jeg vil sove for alltid.

Legge kniven tilbake og aldri se den mer.
Legge bort alt det vonde og aldri møte det mer.
Legge bort alt av rus og aldri røre det igjen.
Stoppe alle tårer og aldri gråte mer.
Jeg vil sove for alltid.

Aldri mer gråte,
aldri mer sy,
aldri mer dumme ting,
aldri mer tenke,
aldri mer ville dø.
For jeg vil sove for alltid.

La fortiden forsvinne.
La avvisningen stoppe.
La all smerte ligge igjen.
La livet som jeg aldri fikk -
la det bli igjen her.
For jeg vil sove for alltid.

Alt vil bli glemt og ingen minner igjen.
Alt vil stoppe opp og aldri starte igjen.
Alt vil bli forandret.
Alt vil bli bedre for dere som er igjen.
For jeg vil sove for alltid.

 Tiden vil ikke stanse.
Den vil gi alle den tiden de trenger.
Tårene vil stanse.
Når øynene er klare for det.
Sorgen vil bli mindre.
Når en er klar for det.
Men jeg vil sove for alltid.

 

Dette er ett dikt – alle tolker dikt forskjellig.
Men jeg bare må få ut tankene mine.
Men det forblir med tanker og frustrasjon.
Spa Dam tar laaaaaaaaaaang ferie <3
Hun trenger å tenke, fundere og finne ut hva skjer nå.
Julen er her snart, en jul en skulle vert foruten.
Det nye året kommer snart, men vil en ta i mot det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (5)

Takk For At Du Aldri Sier Glad I Deg……

av   desember 17, 2008 at 9:03 pm (Ukategorisert)

Ikke kontakt meg om du bare skal bruke meg.
Ikke si du er her for meg og så bare svikte meg.
Ikke si at du bryr deg om meg for så bare avvise meg.
Ikke si at du er glad i meg om du ikke mener det.
Ikke tilby meg ting for så ikke mene det.
Ikke se mine tårer når du ikke trøster.
Ikke se min smerte når du bare går din veg.
Ikke bry deg om meg la meg bare være i fred.
Ikke se på meg og si jeg er bekymret for deg -
for så bare lesse meg med ditt.
Ikke ring meg når mine tårer triller for så bare å legge på.
Ikke bland deg i livet mitt når du ikke kan hjelpe meg den vegen jeg må gå.
Ikke gråt over mine feil når du ikke kunne være der for meg.
Ikke tenk på meg når du aldri kan si du gjør det.

Men ikke la vær å vær glad i meg – for uten deg så klarer jeg ikke mer.
Men ikke si at jeg ikke gidder kjempe mer når du ikke kan støtte meg i min kamp.
Og ikke si meg at du hjalp meg om jeg klarer det.
Og ikke angr deg om det går galt.
Bare vit at jeg alltid er glad i deg min ……
Selv om du glemmer meg, og ikke ser meg og heller ikke hører meg.
Men jeg ser ditt, og jeg vet du er glad i meg.
Alle …….. er glad i ungene sine.
Elske deg ……

Og i samme anledning som jeg legger ut dikte -
Så ønsker jeg alle en god jul og ett godt nyttår <3

Klemmer fra Spa Dam
<3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (1)

Nå Er Det Forsent, Desverre ( Spa Dam )

av   desember 14, 2008 at 10:33 pm (Ukategorisert)

Forsent.

Dagen nermer seg,
dagen da alt går galt.
Der valgene blir puttet i min kropp,
hvorfor går det hit.
Og hvorfor vil jeg ikke stoppe lengre?
En dag igjen her hjemme,
med bare milde moses -
bruker det utrykke.

Tirsdag,
du kommer fortere enn hva jeg kan tenke meg.
Da reiser jeg bort,
ett stykke bort fra mitt hjem.
På en reise som vil gi glede –
glede for en dag eller to.
men hvordan vil jeg reagere,
da reisen ender.

Det er forsent å snu nå,
jeg bare velger de galne vegene.
De skulle sett meg nå,
sett valgene jeg tar.
Men de hadde nok ikke brydd seg,
desverre.
Men jeg driter i det,
jeg driter i alt.

Smerter,
tirsdag er dere borte.
Tårer,
dere blir byttet bort i vasking, skriking, slåing, glemming.
Men jeg driter i det,
jeg får le.
Det er det viktigste,
å kunne le.
Og å være slik jeg var i fjor sommer.

Men postivt det er det ikke,
men what ever!
Julen kan bli ødelagt av dette her,
men uansett -
jeg HATER julen !!
Så jeg bryr meg ikke,
nå gråter jeg.
Jeg får ikke sove,
alt roper på meg.
Og det er ikke nok,
tirsdag kommer altfor sent.
Vil bare reise i morgen,
drite i alt og reise.
Bort herfra noen dager,
en pause fra alt og alle.
Folk som bare maser og som jeg driter i for tiden!
Min mor er i syden, så hun savner meg ikke –
Har ikke hørt fra henne på en uke,
kanskje litt derfor jeg velger dette nå.

Fri,
fri noen dager.
Tirsdag – Fredag.
Det blir deilig,
men kanskje ikke så smart.
Helst kunne jeg ønskt at noen kunne sleppt meg fri.
Men det er for mye å be om,
for mye forlangt.
Livet mitt er borte,
det går feil veg.
Hvorfor tar jeg desse valgene?
Og hvorfor klarer jeg ikke la vær?

Unnskyld Bestefar,
håper ikke du ser hva jeg gjør og velger for tiden.
Bare vit om du gjøre det,
så er det bare for at alt skeier ut nå.
Elsker deg Bestefar,
hadde du vert her.
Da hadde jeg hatt noen å pratet med,
elsker deg <3

Jezz, ønsker alle sammen en god uke =)
Spa dam er back Fredag tenker hun.
Ett litt mystifistiskt dikt, bare de som bør skjønne det som skal skjønne det.
Ta godt vare på dere alle sammen så lenge.
Vi skrivast <3

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (6)

« Previous entries Neste side » Neste side »

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00